The King and I

Den greske legendekongen Aleksander er en av tidenes største hærførere. Historisk sett har de aller fleste konger, generaler og ledere dirigert sine tropper på behørig og trygg avstand, slik var det ikke med Aleksander. Han inspirerte sine styrker med å slåss helt i front.

I sjakk er det også slik at kongen ofte er en ensom majestet. Den gjemmes bort bak egne brikker og gjør som regel entré først når det er mer oversiktlig og tryggere å bevege seg i åpent lende.

Men vi har heldigvis unntak som krydrer og beriker. Noen ganger er det iskald beregning og langt på vei planlagte kongemarsjer, andre ganger er de en dyd av nødvendighet.

I den nylig avholdte Kragerø Resort Chess oppstod et eksempel på sistenevnte kateori. Tromsøs egen sjakkonge, 14-årige Tor Fredrik Kaasen, har hatt en fantastisk utvikling i senere tid og i Kragerø hadde han skumle planer fra start.

I første runde skulle han opp mot Oddvar Bull med de hvite brikkene. I utgangspunktet en overkommelig oppgave for en av Tor Fredriks kaliber, men sjakken er lunefull og større styrke er ikke alltid ensbetydende med enkle seire. Det hjalp heller ikke at Tor Fredrik gikk på et sjeldent bananskall i ei relativt kjent åpningsfelle i skandinavisk. Etter hvits tiende trekk oppstod følgende stilling:

Tor Fredriks snuoperasjon inspirerte meg til å lete i «arkivet» etter andre historiske kongemarsjer. Vi tar et nytt dypdykk i sjakkhistoria. Velkommen til en ny utgave av The Dirty Dozen.

Tsjekkiske David Navara er en flott fyr som har tilhørt verdenseliten i ei årrekke. Han trekker alltid frem motstandernes gode prestasjoner og vil sjeldent skryte av sine egne. Det kunne han med letthet gjort mer av, fordi han spiller tidvis fantastisk sjakk. Følgende parti fra sveitsiske Biel fikk mye oppmerksomhet for halvannet år siden. 

Verdensmester Magnus Carlsen virker til å ha et gudbenådet talent for sluttspill. Hvor mange ganger har han ikke vridd en remis ut av ei håpløs stilling og på samme vis klart å vinne tilsynelatende helt like stillinger. Innstillinga har alltid vært å spille stillingene ut, gjerne til det er kun kongene igjen.

En av Carlsens tøffeste motstandere er utvilsomt den russiske sjakktitanen, Vladimir Kramnik. Men det er også i flere partier mot Kramnik at Magnus har vist hvor viktig det er å kjempe til siste slutt. I Wijk aan Zee 2008 hadde Magnus vunnet et pent sluttspill med sort etter å ha avslått remis. I London Chess Classic i 2010, ikke mange uker før dette partiet, hadde Magnus straffet en småarrogant Kramnik og holdt remis med sort i ei stilling som virket svært tapt. Slike partier preger en for lang tid. Eller som salige Bent Larsen brukte å si. «Noen poeng er mer verdt enn andre».

Avdøde Vugar Gashimov fra Azerbajdsjan var kjent som en kreativ og sterk angrepsspiller. Her skal vi se han i et spinnvilt parti mot et annet kreativt geni, nemlig russiske Aleksandr Grischuk. Partiet er fra verdensmesterskapet for lag i 2011 og åpninga var den berømte Poisoned Pawn-varianten.

Ray Robson fra USA er kun 22 år, men har i flere år tilhørt eliten av amerikanske sjakk. Sammen med stjernetrioen Nakamura, Caruana, og Wesley So, samt Sam Shankland, deltok på det supersterke amerikanske laget som tok gull i sjakk-OL i Baku i fjor.

Det er ikke alle som vet at han tok sitt første GM-napp her i Tromsø. Det skjedde i august 2009. Turen er for øvrig godt omtalt i boka «Chess Child» som er skrevet av Rays far, Gary Robson. Gary skryter hemningsløst av Tromsø og beskriver blant annet en fantastisk tur og nærmest religiøs opplevelse på «Mount Storsteinen» utenfor Tromsø. Samtidig som faren ble bergtatt av den storslåtte Tromsønaturen, presterte 14-årige Ray følgende mesterverk mot den danske stormesteren Allan Stig Rasmussen. I et intervju i New in Chess i 2012 omtaler Robson selv dette som hans mest minneverdige parti.

Jeg tror unge Robson kan ha vært inspirert av følgende klassiker. Engelske Nigel Short har vært en ledende sjakkstjerne i verdenseliten i mange år. Her er det en av hans argeste konkurrenter opp gjennom årene, nederlandske Jan Timman, som får føle kongens vrede.

Dette var utrolig nok ikke første gangen Short ble kjent for ei unik kongevandring. Kan han ha vært inspirert av seg selv og følgende geniale avslutning mot ingen ringere enn Garry Kasparov noen år tidligere?

Men hva inspirerte Short i partiet mot Kasparov? Jeg tipper Short, en mann som helt sikkert kjenner sine klassikere, kan ha sett følgende perle over 50 år tidligere.

I 1933 holdt den tidligere verdensmesteren Emanuel Lasker ei simultanoppvisning i Paris. En av motstanderne var den kanskje mer navngjetne russiske komponisten, Sergej Prokofjev. Prokofjev var også kjent som en god sjakkspiller og entusiast. Han slo blant annet selveste Capablanca i et annet simultanparti så tidlig som i mai 1914, i forbindelse med den store turneringa i St. Petersburg. I følgende parti kommer han imidlertid til kort mot legenden Emauel Lasker.

Elleve år før, i den berømte Londonturneringa i 1922, var det en annen sjakkonge som briljerte. Her ser vi den fjerde verdensmesteren i sjakk, Aleksander Alekhin, få til følgende instruktive avslutning mot Yates.

Kan Alekhin ha vært inspirert av en annen sterk russisk sjakkspiller, nemlig Ossip Bernstein? Det er en nærliggende tanke når man ser følgende strategiske mesterverk mot tyske Jacque Mieses fra 1904. Partiet er godt kommentert i blant annet Irving Chernevs fantastiske samling av perler, «The Most Instructive Games of Chess Ever Played.» På ny er det en modig konge i sentrum av begivenhetene.

Tyske Richard Teichmann var kjent som en formidabel angrepsspiller. Selv om han ikke tilhørte den ypperste eliten, deltok han i store turneringer som blant annet i Hastings i 1895 og St. Petersburg i 1909. Han fikk det tvilsomme kallenavnet «Richard den femte» ut i fra usedvanlig mange femteplasser. Morsomt nok ble han født på samme dag som Emanuel Lasker, nemlig julaften 1868.

Her skal vi se han briljere mot flere motstandere samtidig i et oppvisningsparti i skotske Glaskow i 1902.

Forrige The Dirty Dozen endte med Morphys fantastiske parti i operaen i Paris i 1858. Denne utgaven ender i samme by, men et år senere. I 1859 spilte nemlig en annen kjent tysk spiller, Adolf Anderssen, mot franske Jules Arnous de Rivière. Rivière var ingen hvem som helst og var regnet som Frankrikes beste spiller fra 1850 og i minst 20 år framover. Han er også kjent for å ha blitt en god venn av Paul Morphy og spilte svært mange treningspartier mot den berømte amerikaneren under dennes turer til Paris.

Adolf Anderssen er mest kjent for sine avslutninger i så vel «Det eviggrønne parti» som «Det udødelige parti». Jeg mener at avslutninga i følgende parti er minst like vakker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bokmerk permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *