Amatør?

I begynnelsen av sin karriere hadde Smyslov store problemer med å vinne turneringer. Han var sjelden øverst på tabellen, og fram til etter hans deltakelse i VM-turneringen i 1948 hadde han ikke vunnet en eneste internasjonal turnering. Allikevel var han betraktet som en av de aller beste sovjetiske spillerne, og hadde alltid høyt bordnummer i landskamper og liknende, som regel 2. bord bak Botvinnik. Dette er oppsiktsvekkende, all den tid dette var en spiller som ikke hadde vunnet noe annet enn bymesterskapet i heimbyen. Riktignok het byen Moskva, så det å bli bymester var ingen liten bragd, men dog.

Ellers bør man huske på at på denne tiden var Smyslov heller ikke en profesjonell sjakkspiller, han prøvde seg også med en sangkarriere. Det var først i 1950, etter at han mislykkes med å komme inn i Bolsjoi-ensemblet som baryton, og omtrent samtidig med at han var en av de aller første som ble utnevnt til stormester av FIDE, at han ble sjakkspiller på full tid. Da var mannen 29 år, og man skulle tro at dette er en for høy alder å begynne som sjakkproff.

Partiet jeg vil gå gjennom er et parti fra Tsjigorins Minneturnerting i 1947, hvor Smyslov kom på delt tredje, sammen med Boleslavskij, men bak Botvinnik og Ragozin. Motstanderen er Alexandr Tsvetkov, den klart svakeste i feltet, og måten Smyslov utspiller motstanderen på i sluttspillet fra ei tilnærmet lik stilling i midtspillet bringer tankene hen til hvordan Magnus Carlsen trakterer svakere motstand.

Det enkle er ofte det beste. Med stø hand avvikler Smyslov til et fordelaktig sluttspill, og når tiden er inne, avvikler han videre til først et løpersluttspill, og så et bondesluttspill.

Bokmerk permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *