Dommedag på d7

Under Gashimov Memorial i 2015 oppstod noe så uvanlig som at en tidligere verdensmester tapte tre partier på rad. Soliditeten selv, Vladimir Kramnik, gikk i tur og orden ned mot Mamedyarov, Caruana og Carlsen. Det må ha vært en fryktelig opplevelse og utenom VM-matcher, kom jeg kun på Anatolij Karpovs kollaps med tre tap på rad i de tre siste rundene av World Cup-turneringa i Rotterdam i 1989, som det mest nærliggende å sammenligne med. Siden dette var såpass sjelden kost, var jeg ikke bedre enn at jeg benket meg ned til neste runde for å se om Kramnik klarte å komme seg ut av malstrømmen.

Etter 19 trekk oppstod følgende stilling med Kramnik som hvit mot det franske esset, Maxime Vachier-Lagrave. Jeg synes Kramniks stilling virket lovende og solid, men vet også at Vachier-Lagrave er en luring. Jeg kunne derfor ikke drømme om at den russiske kjempen skulle avgjøre partiet i få trekk.

Med en slik fantastisk oppvisning brøt dermed Kramnik forbannelsen. Det er mulig at et slikt kvalitetsoffer er innlysende for mange, jeg kunne likevel ikke legge det bort. Jeg kom på et par andre imponerende og ødeleggende kvalitetsofre på d7 og med litt gransking dukket det opp flere. Husker dere for eksempel følgende perle av en yngre og fremadstormende Magnus?

2004 ble det store gjennombruddsåret for Magnus Carlsen. Samtidig nærmet det seg slutten for Kasparovs fantastiske karriere. Som kjent rakk de to sjakklegendene såvidt å møtes i ei eksklusiv hurtigsjakkturnering i Reykjavik tidligere på året. Her ser vi Kasparov briljere under ei simultanoppvisning i august samme år. Mange hevder Kasparov er tidenes angrepsspiller og kongen gjør ikke skam på dette i følgende brutale avslutning.

Sist gang så vi blant annet to partieksempler fra den historisk viktige sjakkbyen Zürich. Her kommer et nytt eksempel, denne gang fra ei turnering i 1984. Det er den tidligere nevnte sjakkhøvdingen Boris Spasskij med hvit som etter 16 trekk har fått opp ei lovende stilling mot USAs beste spiller på den tida, Yasser Seirawan.

I forrige spalte var jeg også innom Viktor Kortsnoj og matchene mot Anatolij Karpov. Den mest omtalte av disse ble spilt i Baguio på Filippinene i 1978. Matchen er en av de mest omtalte i VM-historien. ikke minst på grunn av det storpsykologiske spillet utenfor brettet. Etter sju innledende remiser tok Karpov ledelsen på brettet med følgende utsøkte avslutning. Igjen er det et tårn til d7 som kommer i fokus.

4 år tidligere spilte de to antagonistene kandidatfinalen om retten til å møte verdensmester Bobby Fischer. Sistnevnte unnlot å stille opp og matchen mellom Karpov og Kortsnoj i Moskva høsten 1974 ble i realiteten en kamp om VM-trona.

På samme tid ble det et av tidenes sterkeste sovjetiske mesterskap for klubblag avholdt. I matchen mellom Daugova og Spartak Moskva i runde fem ble man vitne til et titanoppgjør mellom to tidligere verdensmestre. Vi går inn i stillinga etter 18 trekk, hvor trollmannen fra Riga, Mikhail Tal, har koblet et aldri så lite bowlinggrep på Tigran Petrosian. Avslutninga må ha smertet den gamle armenske tigeren.

Bobby Fischers rekke av suksesser i årene 1970-72 savner sidestykke i sjakkhistorien. I intersoneturneringa på Palma de Mallorca senhøsten 1970 scoret han utrolige 18, 5 poeng av 23 mulige og vant hele 3, 5 poeng foran danske Bent Larsen. Allerede under OL i Siegen tidligere på høsten spilte Fischer flere praktfulle partier. Et av de mest brutale kom i innledningsrunden mot brasilianske Helder Camara.

Den beste brasilianske spilleren i sjakkhistorien, Henrique Mecking, deltok ikke i Siegen i 1970. Et år tidligere gjorde han like fullt sine saker bra  i soneturneringa i argentinske Mar del Plata. Mecking kom på tredjeplass bak argentinerne Najdorf og Panno og kvalifiserte seg til den tidligere nevnte intersoneturneringa på Palma de Mallorca året etter. På veien til sin flotte plassering i Mar del Plata fikk Mecking inn en av de vakreste avslutningene jeg har sett.

Og så er vi med et av mine favorittangrepspartier. Estiske (estetiske?) Paul Keres er av mange regnet som den beste spilleren som aldri ble verdensmester i sjakk. Over flere tiår var han med på å dominere den internasjonale toppsjakken og det er aldri langt mellom perlene i hans rikholdige partisamling.

Jeg har ofte tenkt at mange må ha blitt inspirert av Keres spill i partiet mot Szabo og ellers. Men hvem inspirerte Keres og hans magiske avslutning? Var det kanskje den fjerde verdensmesteren i sjakk, Aleksandr Alekhin, sitt spill i følgende avslutning?

Jeg er ikke viden kjent for min unike posisjonelle forståelse. Samtidig er jeg på mine mer voksne dager blitt stadig mer klar over at sjakk handler om mer enn slag, spark og taktiske vendinger. Jeg har blant annet lest en del om en av sjakkens beste og mest talentfulle spillere, José Raúl Capablanca. Hans fantastiske spill var i stor grad basert på en helt unik forståelse av de aller fleste stillingstyper, ikke ulikt Magnus Carlsen.

I den tradisjonsrike nyttårstureringa i engelske Hastings ved årskiftet 1930-31, kom Capablanca på andreplass, kun et halvt poeng bak den framtidige verdensmesteren, nederlandske Max Euwe. I første runde tapte Euwe til talentfulle Vera Menchik, mens Capablanca skulle spille hvit mot belgiske Edgar Colle. Det var fjerde gangen disse to møttes på vel et år og som i de tre foregående oppgjørene ble Colle utspilt. Vi går inn i partiet etter sorts 14. trekk.

Vel tre år før dette partiet, høsten 1927, tapte Capablanca VM-tittelen til Alekhin. Samme år ble Akiba Rubinstein på ny polsk mester i Lodz. Når man snakker om de største spillerne i historien som ikke ble verdensmester, er det vanskelig å komme utenom Rubinstein. Han er nemlig den som i alle høyeste grad skulle hatt en VM-match, men på grunn av ytre omstendigheter ikke fikk den. I 1927 var han ikke lengre på sitt aller beste, men avslutninga i dette partiet, fra nevnte mesterskap, er nådeløs.

Vi fortsetter vår gransking i sjakkhistoria og finner et flott eksempel nærmere 50 år før Rubinsteins parti. Også denne gang er det en tidligere verdensmester som byr opp til dans.

Wilhelm Steinitz ble den første offisielle verdensmester i sjakk i 1886. Mye av æra for det skal nok tilskrives at han flyttet til USA i 1883. Det ble da fortgang i arbeidet med å få til en match. Tidlig i 1883 var Steinitz på en månedsengasjement i New Orleans. Han var svært ivrig etter å få møte Paul Morphy som i mange år hadde skjermet seg fra sjakk. Ved hjelp av Morphys venner klarte man å få til to «tilfeldige» møter på gaten, men ved begge anledningene ble de to sjakkmestrene gjenkjent og det samlet seg raskt mange mennesker rundt dem. Det førte ved begge gangene til at Morphy hastig forlot Steinitz.

Steinitz rakk også å spille sjakk mens han var i New Orleans. Her skal vi se han i aksjon mot Charles A. Maurian, Morphys livslange venn, også han født i New Orleans.

I forrige spalte avsluttet vi vårt historiske dypdykk i 1893. Denne gangen skal vi helt tilbake til 1858, altså for 159 år siden. Da ble antagelig det mest kjente partiet i historia spilt, nemlig Paul Morphys berømte operaparti mot duetten hertugen av Braunschweig og grev Isouard.

Partiet ble spilt 2. november angivelig under «Barbereren i Sevilla». Det er sagt at Morphy satt med ryggen til scenen og som operainteressert må det ha irritert han. Kan vi mistenke at hans nådeløse framferd skyldes at han ikke hadde lyst til å gå glipp av så mye av forestillinga? Og kan vi mistenke at Morphys spill i dette berømte partiet har inspirert veldig mange opp gjennom tida, ikke minst de største mestrene.

Med det usedvanlig vakre mattbildet i Morphys parti avsluttes vårt historiske søk for denne gang. Det finnes mange andre eksempler av de beste spillerne på avgjørende kvalitetsofre på d7, men jeg håper eksemplene som er gitt her kan tjene som inspirasjon i eget sjakkspill og ikke minst til å lete selv i en utrolig rikholdig historie.

 

 

 

 

 

Bokmerk permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *